— Hvis du avdekker alle hemmeligheter et menneske har, hva blir da tilbake?
Dramaet forteller om Judith som følger den beryktede Ridder Blåskjegg inn i hans borg. Der skjules gåtefull historie bak syv låste dører. Judith vil åpne dem alle, og tross Blåskjeggs gjentatte advarsler insisterer hun stadig sterkere på å avdekke borgens dystre hemmeligheter. Scenografien består av en tekstilinstallasjon som symboliserer borgens dører, og som belyses med fargeflater og teksturer i video og lyssetting.
Bartóks versjon av dette dramaet ble komponert i 1911 og var hans eneste opera. Den regnes som et av det 20. århundrets hovedverk og er opprinnelig tonesatt for stort orkester og to solister. I 2020 ble verkets rettigheter frigjort. Dette vil være en av de første kammerversjonene — med partiturets grandiositet ivaretatt i et intenst samspill mellom orgelet og flygelet – skapt av utøverne i en omfattende og kreativ prosess.
Historien er basert på et gammelt fransk folkeeventyr, og librettisten Béla Balázs (1884-1949) har latt kun den skjebnetunge hovedkonflikten stå igjen. Publikum dras med i den uunngåelig katastrofale avslutningen — som i en gresk tragedie. Handlingen speiler skyggesider i vårt indre, som ifølge Jung må anerkjennes for at mennesker skal kunne utvikles, heles og komme videre.
Operaen gir oss et dyptgripende møte med ubevisste krefter og kamp mellom lys og mørke. Vi ønsker å fremføre verket i kirker av instrumentale og estetiske hensyn, og fordi både kirken og kunsten vil romme det som taler sant om mennesket. Hva skjer med verket, med sin beskrivelse av menneskets skyggesider, når det bringes inn i kirkerommet? Ved å gå i respektfull dialog med kirkerommet, kan det åpne for et videre tolkningsrom og gi en mulighet til å bearbeide opplevelsen.
I Kirkens Kulturmelding (2005) beskrives kirkens ønske om møter med kunsten, også den kunsten som omhandler menneskets skyggesider: «Den kirkelige arena må omslutte mennesket både når det seirer og taper, søker og har funnet, er knust og ovenpå.» ... «Både teologien og kunsten skildrer syndens, dødens og det vondes realiteter. Lidelse, smerte og kamp er vilkår ved livet som det er umulig å overse. Kunsten går ofte inn i dette med deltakelse, brodd og engasjement, og kan slik være en alliert med kirken i å forstå og skildre det menneskelige.»
Fra vår side ønsker vi også å utforske hvordan kirkerommenes symbolikk og alt det de representerer påvirker vår fremføring og publikums oppfattelse av verket og dets innhold. Rammene som kirkerommet gir — håp og lys — kan hjelpe oss i møtet med det vonde og et truende, men også uimotståelig mørke.
Medvirkende:
Roller:
Judith - Hege Høisæter, mezzosopran
Ridder Blåskjegg - Magne Fremmerlid, bassbaryton
Instrumental:
Klaver - Thormod Rønning Kvam
Orgel - Lars Notto Birkeland
Regi:
Ivar Tindberg
Lys- og Videodesign:
Kyrre Heldal Karlsen
Artikkel på Kontekst.no:
https://www.kontekst.no/kan-et-morkt-ikke-religiost-verk-rettferdiggjores-i-et-kirkerom/
Artikkel på Ballade.no:
Videoutdrag:
